Avslag på krav om økt erstatning (N2023/3533)
NPE hadde erkjent ansvar for forbigående bivirkninger etter medisinering med Neupro (dopaminagonist) og fikk utmålt erstatning for plagene. Pasienten klaget på ansvarsgrunnlaget og beregningen av erstatningen på postene hjemmearbeidsevne og utgifter, men fikk avslag på dette i Pasientskadenemnda. Krav om menerstatning for psykiske plager knyttet til impulskontroll-forstyrrelse i form av blant annet økt pengebruk var ikke en adekvat følge av svikten, og ga uansett ikke en varig skade på minst 15 % varig medisinsk invaliditet.
Saksnummer: N2023/3533
Dato: 13. oktober 2023
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt en pasient med Parkinsons sykdom som mente hen hadde fått
impulskontrollforstyrrelser som følge av behandlingen. I behandlingsperioden opprettet og investerte hen i ulike selskaper, som ledet til store økonomiske tap. NPE hadde erkjent ansvar for forbigående impulskontrollforstyrrelser som følge av mangelfull oppfølging i perioden 2014- 2016 og for episoder med besvimelser i 2016-2017, hvor pasienten skulle ha fått anbefalt dosereduksjon. NPE tilkjent kr 30 000 for påførte utgifter og redusert evne til arbeid i hjemmet.
Pasienten mente det også forelå informasjonssvikt, da informasjonen hen fikk var for dårlig til at hen kunne forstå at investeringene hen gjorde var utslag av impulskontrollforstyrrelser. I tillegg mente hen at sykehuset burde identifisert aktivitetene hens som impulskontrollforstyrrelser på et tidligere tidspunkt.
Nemndas vurdering
Nemnda kom til at det ikke forelå informasjonssvikt i saken. Ifølge journalen fikk pasienten informasjon om risikoen for impulskontrollforstyrrelser, og informasjonen var god nok til å kunne forebygge negative konsekvenser av impulskontrollforstyrrelser dersom de skulle oppstå. Det var dermed ikke avgjørende at man ikke spesifikt hadde nevnt faren for å gjøre «høyrisikoinvesteringer». Nemnda kom videre til at sykehuset ikke kunne oppdaget impulskontrollforstyrrelsene på et tidligere tidspunkt. Pasientens aktiviteter var diskutert under kontrollene, men sykehuset fikk ikke informasjon som burde ha fått dem til å reagere.
Det var videre ikke grunnlag for å øke erstatning på postene utgifter og hjemmearbeidsevne, eller tilkjenne erstatning på posten menerstatning. Det var ikke faktisk årsakssammenheng mellom investeringene og medisineringen, og konkursene som fant sted i sviktperioden var ikke i tilstrekkelig nærhet til feilbehandlingen til at det hadde erstatningsrettslig vern.
Vedtaket er rettskraftig.