Hva er egentlig PGD, og hva gjør PGD-nemnda?

Preimplantasjonsdiagnostikknemnda er, i motsetning til de andre nemndene vi er sekretariat for, en førsteinstans og ikke et klageorgan.

Illustrasjon av embryo på et tidlig stadie. Illustrasjon: Mostphotos
Illustrasjon av embryo på et tidlig stadie. Illustrasjon: Mostphotos

Preimplantasjonsdiagnostikknemnda (PGD-nemnda) behandler søknader om tillatelse til genetisk undersøkelse, preimplantasjonsdiagnostikk (PGD), av befruktede egg før innsetting i livmoren. En slik tillatelse kan gis for å utelukke alvorlig arvelig sykdom.

Nemnda behandler også søknader om PGD i kombinasjon med vevstyping, HLA-typing. Vevstyping brukes for å finne ut om et kommende barn kan bli stamcelledonor for et alvorlig sykt søsken.

Nemndas virksomhet er regulert i egen forskrift.

Hvem kan søke?

Preimplantasjonsdiagnostikk kan bare tilbys par der det er kjent at én eller begge er bærere av alvorlig monogen eller kromosomal arvelig sykdom, og det er stor fare for at sykdommen kan overføres til et kommende barn.

Reglene for dette finnes i bioteknologilovens kapittel 2A.

Avgjørelser i 2016

Av de 32 søknader som nemnda behandlet i 2016 ble 25 innvilget, seks avslått og én avvist.

Nemnda og sekretariatet har i 2016 innhentet informasjon om den videre behandlingen av de som får innvilget PGD. Med mindre det er fremsatt et spesielt ønske om det, tilbys de behandlingen enten ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm eller ved Universitair Ziekenhuis i Brüssel.

To av de parene som fikk innvilget søknader om PGD, hadde også søkt om vevstyping. Begge disse søknadene ble avslått.

Sjanser for å lykkes med behandlingen

Av 179 innvilgede vedtak i perioden 2010–2015 ble 146 sendt til Karolinska Universitetssjukhuset, 21 til Universitair Ziekenhuis, 2 til andre sykehus, mens 10 par ikke benyttet seg av tillatelsen.

Ifølge Karolinska Universitetssjukhuset har nesten halvparten av alle par som har fått behandling der, fått ett eller flere barn (tvillinger eller trillinger) etter ett eller flere forsøk. De fleste av de som får barn har gjennomgått to til tre forsøk, slik at hver behandling har noe i underkant av 20 prosent sjanse for å lykkes.

Litt under halvparten av de som fikk behandling ved Karolinska Universitetssjukhuset, hadde translokasjoner (forflytning av et kromosomsegment fra et kromosom til et annet); balansert, resiprok eller Robertsonsk. De øvrige fordelte seg over et bredt spekter av diagnoser.

Tallene gir ingen svar på muligheten for å lykkes ut i fra de forskjellige diagnosene. Karolinska Universitetssjukhuset sier at faktorer som særlig virker inn på sjansen for å få barn etter behandlingen er:

  • kvinnens alder (sjansene synker med økt alder og fremfor alt etter fylte førti)
  • hvordan eggstokkene responderer på hormonbehandlingen
  • kvinnens vekt (overvekt reduserer sjansen)
  • om kvinnen røyker (som også reduserer sjansene)

Dette er de samme faktorene som også er avgjørende for at man skal lykkes med vanlig IVF-behandling.

Karolinska Universitetssjukhuset opplyser at muligheten til å finne friske embryoer kan variere avhengig av diagnose, uten at disse variasjonene er nærmere beskrevet.

Publisert / Endret
Informasjonskapsler og personvern